Bli lyd! Og det ble lyd...

1963

Siden har verden knapt vært den samme, og hornets dypfølte klang har gjort sitt innpass i verdenshistoriens viktigste begivenheter. Fra Jerikos murer falt, gjennom Prillar-Guri som med sitt horn sendte skottene på flukt i slaget ved Kringen, og like til våre dagers hornale utblåsninger har hornet vært i sentrum. Det skulle likevel gå 1963 år etter Kristi fødsel før Vårherre skjønte at folket krevde noe mer enn bare en som kunne gå på vannet og gjøre vann til vin (i og for seg ikke noen dum egenskap). Han vendte derfor blikket mot Breiviken, og lot der oppføre en musikalsk bastion som det skulle gå gjetord om langt utover rikets grenser. Han sendte så bud på en der tilstedeværende student ved navn Tore Omholt, som etter en svett tur opp på Sandviksfjellet stolt kunne returnere til sine nærmeste omgivelser med noen steintavler som Gud hadde gitt ham. På disse var innhugget noen læresetninger, som senere ble betegnet som den «disharmoniske idé». Med disse læresetningene under armen var grunnlaget lagt for oppbyggingen av et musisk ensemble, som skulle brukes til å spre det glade budskap til alle verdenshjørner. Med en startkapital på 200 kroner og hjelp fra velvillige skolekorps i Bergen, som endelig så sitt snitt til å kunne kvitte seg med de instrumenter de forlengst hadde gitt opp å reparere, hadde den omtalte Omholt, sammen med sine trofaste disipler Erik Andersen, Ole Gulli og Helge Nordvik, snart bygget opp en anselig instrumentpark til bruk i misjonens navn.

Klokken er 11:02, 28. oktober 1963 og Direksjonsmusikken gjør sin første offentlige opptreden.

Det manglet imidlertid fremdeles en person som kunne sette den disharmoniske teorien ut i praksis, men i løpet av høsten 1963 blandet Per Aukner seg inn i sakene, og under hans lederskap ble den rendyrkede disharmoniske gjøglerlinje forlatt til fordel for en mer kombinert linje. Dette såkalte «delelinjeprinsippet» skapte historisk presedens, og ble senere anvendt av statsråd Jens Evensen i forhandlingene om Barentshavet, forøvrig godt assistert av sin unge protegé Arne Treholt, som senere skulle drive det til noe stort på den internasjonale arena. Lenge hadde man imidlertid et problem; de hornale misjonærer manglet et navn på sin virksomhet! Dette voldte mye hodebry, og mange kasser øl ble tømt før man kom frem til løsningen. Innen den tid hadde allerede flere «morsomme» forslag som «øl & spadser», «dram & blæse» osv. blitt forkastet, men i en sen nattetime på Helge Nordviks Alrekhybel fikk man åpenbaringen; basunengelen viste seg for de tilstedeværende, og brukte sitt medium Jostein Aarestad til å proklamere orkesterets navn til å være det det for alltid skulle bli hetende - Direksjonsmusikken.

Det første og fremste hornorkester ved NHH debuterte på verdensmarkedet idet de liflige toner fra nyervervede instrumenter ble sluppet ut over Breiviken presis kl. 11.02 den 28. oktober. Spesielt inviterte gjester for anledningen; Kong Olav og Kronprins Harald, som i pausen så sitt snitt til samtidig å åpne Handelshøyskolens nybygg. Fra første stund markerte Direksjonsmusikken seg med et program som kunne tilfredsstille selv det mest kresne publikum. Også pressen var full av lovprisninger. Som det ble uttrykt i Bergen Tidende: «Hellen skoles orkester spilte i det fri»... En annen velinformert kilde var Studvest, som skrev: «Da Kongen og Kronprinsen forlot skolen ble de ved utgangen underholdt av en selsom blåsegruppe». Fra første stund var Direksjonsmusikken medias yndlinger.

1964

I begynnelsen av mars debuterte Direksjonsmusikken på TV, i forbindelse med at nordvisjonsserien Trekampen ble sendt fra Bergen. Utover året spesialiserte orkesteret seg på flere musikalske vis; Nonetten (gammeldans og tyrolerompamusikk) ble dannet, og under den celebre 17. mai-frokosten debuterte Amanduskvartetten. Ved samme evenement ble også Per Aukners monumentalverk «Overture til 1814 og de senere år- for grovt blaeseorchester» urfremført, til stor begeistring for publikum i salen. senere på høsten inviterte man til aquavitmottagelse på jernbanen, og Nonetten arrangerte jenka-dans på kaien i Sandringshavn. Seansen måtte dessverre avbrytes like før klimaks, da bryggen nær hadde løst seg i sine enkelte elementer. Før jul ble Punch & Musikk arrangert for første gang for å markere avslutningen av høstsemesteret- en av mange kjære tradisjoner som har blitt oppretthold helt til idag.

1965

Vårsemesterets store begivenhet var den etterhvert så tradisjonsrike 17.maifrokosten, og påfølgende dag hadde Morgenavisen følgende anmeldelse av evenementet: «Norges Handelshøyskoles faste orchester, Direksjonsmusikken, var i kjempeform og høstet laurbær efter hvert eneste nummer. Spesielt vakte fremførelsen av Joseph Haydns symfoni nr. 95 i en komprimert rasjonalistisk form usedvanlig oppsikt. Denne symfoni er kjent av alle musikkelskere som symfonien med paukeslaget. Direksjonsmusikken, under ledelse av sin dynamiske dirigent Per Bamsefar Aukner, nøyde seg med paukeslaget. Det satt som et skudd og ble av NHHs professorer betegnet som en genistrek».

Åpning av Hatleberg i 1965

Høsten 1965 var det felles show i Konsertpaleet med Direksjonsmusikken, Wenche Myhre og Dizzie Tunes, og den reneste Broadwaystemning hersket i salen. Ovennevnte personer ble utnevnt til Direksjonsmusikkens Gamle Venners første æresmedlemmer, og Wenche Myhre har siden vært Direksjonsmusikkens aller varmeste tilhenger.

1966

Direksjonsmusikken satt siddisene i stevne under UGÅ i Stavanger, og la Jæren for sine føtter. «Endelig friske innslag i Student-UGÅ. Det måtte bergensere til», kunne Stavanger Morgenavis proklamere. I mai sto Oslo for tur, og innspilling av verdens første student-stereo-EP-plate i regi av Tøffe Tom A. Schancke. «Så absolutt et av vårt århundres mest særpregede nasjonalromantiske verk», ble det sagt om 1814-overturen i Aftenposten. Per Bamsefar Aukner svingte taktstokken for siste gang under 17. maifrokosten, og ble etterfulgt av Sigv. Chr. Lepsøe (Ki). Utpå høsten var man nok engang tilbake i Tigerstaden i forbindelse med UKA der, og anledningen ble derfor benyttet til samtidig å legge ut på promotiontourné til utlandet, nærmere bestemt Strømstad.

Avisutklipp fra 1966

1967

Våren 1967 sto først og fremst i idrettens tegn. Direksjonsmusikkens tourné til VM på skøyter i Oslo har gått inn i historien som en av mange store idrettsbegivenheter hvor innsatsen har holdt til gull i alle øvelser og vel så det. Konserten på Bislett med 20 000 elleville tilskuere som sang med på «Direktøren» ble gjengitt i både radio og fjernsyn. Tornéen ble avsluttet på Chianti i Bergen, og her ble den berømmelige «idrettsgruppen» konstituert. I løpet av våren ble også andre plateopplag revet vekk, og nettoinntekten kom opp i kr. 2653,65, en svimlende sum på de tider... Historiens første hornalorgie, SMASH, under UKA i Trondheim senere på høsten.

Direksjonsmusikken inntar Trondheim under UKA-67.