Et fenomen blir til

av Tore Omholt

For å finne fram til Direksjonsmusikkens røtter må vi tilbake til året 1961. Bergen var på denne tid intet kulturelt hovedsted. Svartedauen hadde nettopp sluppet taket, noe som unektelig hadde gjort situasjonen lettere for hybelsøkende studenter, men kulturlivet lå nede. Særlig ille var det på NHH, som den gang holdt til på Musèplass 1. Av dette navnet skulle man tro at kunstens diverse muser også holdt til der, men de var for lengst blitt skremt bort av Mykle, som jo var en kjent musejeger.

Visse tilløp til hornale utfoldelser kunne dog sporadisk registreres i byens luftrom: Divisjonsmusikken, som senere visstnok ble til Forsvarets Distriktsmusikkkorps Vestlandet, en tilfeldig tvangsrekruttert gruppe av pikkolofløytister og vervede horntraktører, hadde av en eller annen merkelig grunn fått tillatelse til å paradere i byens gater og gjennomføre blåseøvelser i Musikkpaviljongen.

Det kulturelle tomrom var særlig merkbart på NHH. Den eneste kulturelle utfoldelse som der fant sted var den årlige Ludo-turnering! I tillegg ble det annet hvert år arrangert en studentrevy i Ole Bull kino som et samarbeidsprosjekt mellom UiB og NHH. Denne var imidlertid bokstavelig talt en innelukket affære og ikke ledd i noe UKE-arrangement som satte sitt preg på byen. Dette skulle imidlertid endre seg.

Det nye 1961 kullet av studenter på NHH inneholdt også Tore Omholt, og han kom senere til å bli opphavsmann til idèen om å erobre byens luftrom med tung og øredøvende hornal kraft. I 1962 ble Omholt den første blæstsjef for studentrevyarrangementet dette året og så det straks som sin oppgave å få liv i byen. Et av hans påfunn var den ”Store livbåtkapproingen” på Lille Lungegaards vann mellom Universitet og NHH. Store livbåter ble velvilligst utlånt fra ”Statsraad Lehmkuhl” og fraktet gjennom byen med kranvogner fra Bergens Mekaniske Verksted. De to lagene, iført henholdsvis pyjamas og hvitt undertøy, marsjerte med årer på ryggen fra Musèplass til Lille Lungegaards vann. Hele seansen var et imponerende skue, men Omholt skjønte at man setter ikke preg på byen ved å paradere i pyjamas og Dovre Makko. Skal man slå igjennom med parader må man ha hornal tyngde i spissen!

Det var med denne bakgrunn at Omholt etter hvert lanserte den strategiske visjonen om et hornorkester utelukkende utstyrt med grov messing og et dertil egnet repertoar som den rette måte å markere høyskolens betydning. Riktignok hadde en gruppe studenter fra 1960 og 1961 kullet, deriblant Omholt, startet et kor våren 1962. Ved en ren tilfeldighet fant man en eldre plateinnspilling foretatt av en tidligere gruppe som ingen hadde hørt om, men som hadde opptrått sporadisk og kalte seg Svæveru koret. Det nye koret besluttet også å ta navnet Svæveru koret.

Nevnte plateinnspilling inneholdt også den nå velkjente Hybelvertinnekantaten, og Svæveru korets skjebne som avsynger av kantater var dermed beseglet. For Omholt, som fungerte som korets dirigent, hadde imidlertid monofon avsynging av kantater liten strategisk overbevisningskraft. Tanken om et hornorkester ble derfor gitt ny næring. Mulighetene for dette kom etterhvert med de nye og større kullene som gjorde sitt inntog på NHH fra 1962 og utover.

Omholts idé ble i første rekke grepet begjærlig av Erik Andresen og Ole Gulli og man gikk til aksjon for å skaffe instrumenter. Bergen ble delt i regioner mellom de impliserte, og under den påfølgende jakten ble alle byens skolekorps besøkt i håp om å få overdratt mer eller mindre avdankede instrumenter. Omholts scooter gikk i skytteltrafikk mellom skolene og NHH med nyervervelsene. I tillegg ble det annonsert etter brukte instrumenter, særlig Sousafoner og tyngre messing. Tilbydere av pikkolofløyter og lette instrumenter ble jagd på dør. Hele aksjonen ble med andre ord utført i den aller beste pionérånd og i tråd med den overordnede strategiske idè.

I de første septemberdagene stod man så med en kolleksjon av ”håndplukkede” instrumenter som imidlertid skilte seg ut fra de fleste andre sådanne ved sitt makeløse antall ”bonker”, irrbelegg på ventiler og en viss miserabelhet. En viss stolthet knyttet seg dog til to ervervete sousafoner av makroformat, den ene viste seg riktignok å være defekt, som man på de tidligere bilder av orkesteret kan iaktta som en blankpusset glorie over hodene på musikantene. Kontantutlegget til anskaffelsen av alle instrumentene var i første omgang beskjedent, men med velvillig støtte fra ”Foreningen for...” ble man etterhvert i stand til å anskaffe relativt brukbare instrumenter.

Omholt skjønte også at skulle orkesteret være levedyktig og greie å gjennomføre sin globale, hornale misjon, måtte det baseres på avanserte organisasjonsprinsipper som dagens organisasjoner ennå var lysår unna! Han gikk følgelig i gang med å videreutforme orkesterets idègrunnlag, motivasjonsgrunnlag, administrativ og kunstnerisk ledelse, repertoarprinsipper og navn.

Idègrunnlaget ble uttrykt i orkesterets vedtekter, med vesentlige bidrag fra Helge Nordvik. Avgjørende vekt ble videre lagt mht. å motivere medlemmene til kunstneriske innsats uansett tid, sted, legemlig og åndelig forfatning. Det var Omholts erfaring at den normale student som regel er villig til å forlate forelesning, elskerinne(r)/kone, egne og eventuelt andres barn hvis utsiktene til å motta en orden er tilstede. Direksjonsmusikkens orden i tre grader ble følgelig innstiftet.

Det var også klart at orkesteret måtte ha en kunstnerisk leder som kunne lede orkesterets monumentale fremførelser og forestå en grensesprengende repertoarutvikling. Flere kandidater ble vurdert, veiet og funnet for lett. Det kom imidlertid Omholt for øre at en viss Per Aukner på 1963 kullet kunne ha de fornødne kvalifikasjoner. Aukner ble oppsøkt og Omholt skjønte straks at dette var mannen som kunne gi den strategiske visjon et kunstnerisk innhold og grunnlag. Resten er forsåvidt historie. For å understreke betydningen av det kunstneriske, ble orkesterets administrative og kunstneriske ledere sidestillt som generaldirektører; en organisasjonsmessig innovasjon som er enestående i norsk organisasjonshistorie. Og flere grensesprengende innovasjoner skulle komme.

Når det gjeldt utvikling av repertoar, hadde Direksjonsmusikken, i motsetning til Svæverukoret, ingen tidligere tradisjon å bygge på, og repertoarutviklingen kom hovedsaklig til å bli preget av Aukner. Et innspill bør imidlertid nevnes.

Som AIESEC praktikant i London 1962 hadde Omholt overvært en konsert i Royal Albert Hall av Tchaikovsky’s 1812 ouvertyre med Philharmonia orkesteret og Band of the Royal Grenadiers. Fremførelsen med stort orkester, ditto hornorkester, orgelbrus og klokkeklang, og kanonslag med røyk og ild gjorde et uutslettelig inntrykk på Omholt, som hadde en militær karriære bak seg preget av uforsiktig omgang med sprengmidler. Idèen til ”1814 ouvertyren” ble dermed lagt; et monumentalt musikalsk epos over den økonomiske utviklingen i Norge, fremført med symbolsk kraft av grovt hornorkester, tomt oljefat og dobbbelløpet hagle! Idèen ble i sin rudimentære form forelagt Aukner, som straks så mulighetene og maktet på en enestående måte å gi idèen en monumental kunstnerisk utforming og gjennomføring. Uroppførelsen fant sted i 1964 på den tradisjonelle 17.mai frokosten, og markerte et paradigmeskifte når det gjelder multi media baserte uttrykksformer.

Det gjensto et problem; man måtte ha et navn på orkesteret. Det går som kjent ikke an å markedsføre en visjon uten en fengende symbolsk betegnelse i vårt samfunn. Dette problem voldte de impliserte mye hodebry, og mange kasser øl medgikk i løsningen. Til alt hell og til tross for alt øllet ble alle konvensjonelle og ”morsomme” forslag inneholdende sekvenser som ”øl og spadser”, ”dram & blæse” og lignende forkastet. Navnet ble endelig unnfanget i sen nattetime på Helge Nordviks Alrek-hybel hvor man bl.a. diskuterte orkesterets målsetting. Omholt hadde hevdet at en høyverdig oppgave for orkesteret måtte være å yte Divisjonsmusikken sportslig og relevant konkurranse, bl.a. i forbindelse med dennes regelmessige ”konserter” fra musikkpaviljongen på Festplassen. Med dette som utgangspunkt og med tanke på den fremtidige samfunnsrolle som alle handelshøyskolestudenter har tenkt å spille, var navnet Direksjonsmusikken sannsynligvis svært nærliggende. At det ble foreslått, må imidlertid Jostein Aarrestad ta skylden for. Denne sentrale hendelse i Direksjonsmusikkens historie fant etter all sannsynlighet sted en av de siste dager av vårsemesteret 1963.

Ved begynnelsen av det påfølgende høstsemesteret var man altså i besittelse av følgende aktiva: Et navn, et tyvetalls instrumenter av ulik form og størrelse, en musikalsk og en administrativ leder – henholdsvis Aukner og Omholt – og etter hvert også et tilstrekkelig antall personer til å betjene instrumentene. Med disse ressurser kastet man seg ut i en periode med svært intense forsøk på å koordinere medlemmenes spilleglede slik at de musikalske konturer av ulike ”opi” kunne skjelnes også av uinnvidde. Disse anstrengelsene var ikke helt uten grunn. Den offisielle åpning av NHH’s nybygg i Breiviken var nær forestående, og Direksjonsmusikkens ledelse var av den oppfatning at Direksjonsmusikken hadde naturlig plass i denne høytidlighet. Etter så å ha overvunnet de alvorligste musikktekniske vansklighetene og høyskoleinnvielsesarrangementskomiteens frykt for skandale kunne Direksjonsmusikken slå ut i full blomst samtidig med Høyskolen – eller snarere omvendt – den 28. oktober 1963 kl. 11.00. Orkesteruniformen, som også var ny for anledningen, var inspirert av franske og amerikanske moter: Stråhatt a la Maurice Chevalier og sort-hvit stripet jakke (vertikal Sing-Sing stil), Sousafonens schallstykke var nypusset og repertoiret var tilpasset anledningen: ”Guttene kommer” klang friskt og uhemmet utover de ankommende gjester, deriblant Kongen, Kronprinsen og andre profesjonelle ”til stede ved åpningen var”- gjester. Resten av det fyldige repertoiret – ”Gammel Jægermarsj” og ”Kongesangen” – ble begge avspilt ad libitium og med samme friskhet idet gjestene forlot Høyskolen etter begivenheten. Man kunne merke at Hans Majestet gledet seg over de musikalske ytelser og suksessen var dermed sikret. ”A star was born”.

Også pressen var full av lovprisninger. Særlig følgende klipp fra ”Bergens Tidende” ble av mange orkestermedlemmer sett på som en anerkjennelse og oppmuntring til fortsatt innsats: ”Hellen skoles orkester spilte i det fri”. En annen velinformert kilde var StudVest, som skrev: ”Da Kongen og Kronprinsen forlot skolen ble de ved utgangen underholdt av en selsom blåsegruppe”.

Men Direksjonsmusikken langt fra hvilte på sine laurbær. Allerede den påfølgende dag var man på ferde igjen. Studentenes nye klubb ble åpnet og store doser direksjonsmusikk konkurrerte med strie strømmer øl om å få stemningen over bristepunktet. Det fikk man da også. Men dette tjente nok likevel bare som oppvarmingsrunde før det definitive gjennombruddet. Med Høyskolens åpning som påskudd arrangerte studentene en festuke til ære for seg selv, og denne med avsluttet med et ”åpningsball”. Og dette ble igjen åpnet av Direksjonsmusikken. En fire dagers musikalsk treningsleir hadde gjort det mulig å utvide repertoiret, og de 400 fremtredende gjestene ved ballet kunne under Direksjonsmusikkens pre-taffel-underholdning få oppleve de første av Aukners spesialarrangementer. Bare beskjedenhet forbyr at man gjengir hvilke begeistringen fikk ved denne anledningen.

Etter denne konserten var Direksjonsmusikkens historie en uendelig marsj fra seier til seier til seier – som det vanligvis heter i fremstillinger som denne. Noen dager senere, den 22. november, avholdt Direksjonsmusikken pressekonferanse i Klubben. Ved denne anledning ble det fotografi tatt som viser de første og nå berømte medlemmer som var med å skape Direksjonsmusikkens gjennombrudd. Orkesteret hadde da vokst til å å omfatte 25 mann, hvorav to sousafonister. Pressens dom var enstemmig, og ”Bergens Tidende” kunne endog den neste dag påpeke: ”Direksjonsmusikken – et alternativ til sjefsstress”. I vesentlig grad bidro nok også publiseringen av den sunne, musikalske idealisme som låg bak stiftelsen og som ble uttrykt i en for anledningen komponert formålsparagraf. Denne lød: ”Direksjonsmusikken er en livsideologi som går ut på å nyttiggjøre kjære og kjente uttrykksmidler på en ny og revolusjonerende måte for å motvirke den hysteriske dyrkelse i vår tid av verbale og logiske uttrykksmidler”.

Helt på slutten av høstsemesteret 1963, før eksamen la sitt mørke over Direksjonsmusikken, hadde man fått skapt den senere så kjente og trofaste fane med basunengelmotiv.

Direksjonsmusikken var blitt et fenomen!